Kapp Verde Skjer: "Off To The South"

Kapp Verde Skjer: "Off To The South"
Kapp Verde Skjer: "Off To The South"

Video: Kapp Verde Skjer: "Off To The South"

Video: Kapp Verde Skjer:
Video: 10 Things You Didn't Know About Cape Verde 2024, Mars
Anonim
Enhånds seilmanøvrer General Masekowitz 2015 MSK_73
Enhånds seilmanøvrer General Masekowitz 2015 MSK_73

Masekowitz på en YACHT-produksjon før starten

Henrik Masekowitz sendte følgende linjer i løpet av natten:

"Herregud, det har gått nesten en uke siden den siste store oppdateringen min ombord på" Croix du Sud ". Det er imidlertid langt fra som om ingenting foregikk her. Dessverre hadde jeg ikke tid (lyder rart Bortsett fra det faktum at det er ekstremt ubehagelig å virvar på tastaturet i 35 knop vind, eller la oss si, over 20 knop, alltid en hånd på autopiloten og alltid klar i hodet. Å måtte hoppe opp for å på en eller annen måte komme båten tilbake på kurs når en bølge av betydelig styrke treffer den på siden.

Disse ekstreme situasjonsendringene, kombinert med et ekstremt uregelmessig turbulent hav, gjør ikke livet her ombord enkelt. En klasse 40 som veier bare 4,7 tonn beveger seg vanligvis som en sta rodehest. Jeg må når som helst forvente et fall. Så hold deg for å unngå å bli kastet 4,5 meter i fritt fall fra den ene siden til den andre. Å lage kaffe, enn si å drikke den uten å søle noe, er en utfordring.

Uken var ikke bare ubehagelig, men også en veldig tøff seilingsaffære. Den konstante endringen mellom rev 1 og 2 i det store, eller verre, å danse rundt på prognosen og temme spinnakeren og bytte til den mindre koden 5 og ikke få noen bølger i den åpne luken, er virkelig utmattende. På et eller annet tidspunkt med en vind på 35 knop var jeg bare ute med hjortfeste og 2. rev foran vinden. Bare for å puste og prøve å spise noe velsmakende.

Når du legger deg og banker og suser etter timers rytme med vind mellom 20 og 35 knop, lar du det bare være der. I alle fall våget jeg bare å helle revet ut av hovedrommet en gang. Resultatet av den overivrige actionismen var da omvendt rekkefølge med enda mer vind. Likeledes foran. Ikke stopp 100 prosent med Spi eller Code 0, men Code 5-varianten. Den har faktisk stått i tre dager, fordi jeg virkelig svir meg mens jeg gjenopprettet kode 0, og de dumme ville bare ikke rulle ordentlig og ligger fortsatt i fordekket på en ganske kaotisk måte. Så det kan være. Båten går fortsatt over ti knop - det er nok for meg.

Selvfølgelig er du faktisk for treg da, men for mye hjelper ikke hvis noe blir ødelagt til slutt eller hvis autopiloten ikke lenger kan takle det hele. Tross alt er dette min andre mann (eller kone?). Uansett, en enhet som jeg må stole på, om natten når jeg er sliten i køya, men også klar til å korrigere kursen min med fjernkontroll til enhver tid under hver manøver.

La oss komme til virkelig eksistensielle ting. For noen dager siden var jeg veldig glad for å ha fylt batteriene med hydrogengeneratoren.

Vel, man skal ikke rose dagen før kvelden: Dagen etter samme spill før det begynte å stinke mistenksomt. Å kjære, jeg har hatt lukten i nesen min altfor ofte. Når chips, dvs. likerettere eller transistorer, brenner ut, er det denne unike lukten.

Så det var over og med det gleden over min bekymringsløse energiledelse. Absolutt lavt slag. Alt, men også alt, går gjennom hodet på meg. Stopp i Kapp Verde, snu i Karibia … En ting er ganske tydelig: det vil neppe fungere med dieselforsyningen hvis du måtte la diesel gå i to timer om dagen for å lade batteriet.

Først føles det som et sjokk. To dager - to lange dager med refleksjon, e-post og oppmuntrende samtaler med familien min. Ta så mot igjen og begrens skaden. Jeg tar multimeteret mitt og måler alt på forsyningsteknologien. Jeg hadde mistenkt en solregulator i lang tid at den ikke leverte nok strøm. Så få kontrolleren ut, mål panelene og fest dem til batteriet. SUUUUPER! Sparte tre til fire forsterkere når solen skinner. Men fortsatt for lite til å komme sammen lengre strekninger uten motor. Skatter du åtte timer om dagen for hånd? Ikke noe alternativ. Jeg kan ikke holde ut, i det minste ikke i Stillehavet i kaldt vær og stormer.

Dagen etter går jeg tilbake til den forkullede regulatoren på hydrogeneratoren. Jeg prøver å puste inn litt liv i tingen under et fyrverkeri av gnister og mektige stinkende røykskyer. Jeg fjerner den ødelagte transistoren, prøv her og broen din, gjennom hvilken den forbannede strømmen på en eller annen måte skal finne veien til batteriene. Så skjer plutselig mirakler: To av de tre fasene kan lures til å lede noen få ampere i riktig retning gjennom en smart kombinasjon på kontrollmodulen. Til slutt har jeg et (nesten) null tall. Bruk bare noen få ampere-timer på 24 timer, og solcellepanelene, pent innrettet, bringer en god del overskytende energi til batteriene i løpet av dagen. Jippi! Det er mer enn man kunne ha håpet på, skriver min venn Olli Schmidt-Rybandt på e-post og er også fornøyd.

Den dag i dag fungerer det faktisk ganske bra. Imidlertid kan jeg knapt ta generatoren opp av vannet nå. Forhåpentligvis holder de to gjenværende fasene seg.

Fra nå av vil jeg konsentrere meg om å seile igjen. I kveld passerer vi Kapp Verde. Kanskje jeg trekker noe annet enn kode 5 igjen.

Å ja, det var fersk fisk i dag. Et par flygende fisk har flydd rundt ørene mine. Jeg tenkte på det lenge og varmet ikke opp pannen. Det er bare ikke min smak - kanskje neste gang.

La oss gå sørover. Kurs 175 på åtte til ni knop. Jeg får Joes flaske vin (Harris, hans konkurrent som startet nesten samtidig, redaktøren):-)."

På sin side skriver konkurrent Joe Harris på bloggen sin: Til Heinrich (!) Masekowitz: "Jeg ønsker deg alt godt for en trygg gjennomgang og en fantastisk avslutning på andreplass - selv om det bare ser ut som om du er foran."

Anbefalt: